Herleik Kristiansen 27.10.1947 - 16.02.2023

Kunstneren Herleik Kristiansen døde på Bergsodden Sykehjem i Harstad, kl 09:00 i dag. Han ble 75 år gammel. Med det er et helt unikt kapittel i norsk kunsthistorie lukket.

Herleik vokste opp på den vesle øya Tomma som nå ligger i Nesna Kommune. Som 16-åring ble den utviklingshemmede gutten sendt fra hjemstedet til Nord-Norges Åndsvakehjem på Trastad i Kvæfjord Kommune. Med seg i bagasjen hadde han papirer fra øvrighetspersoner på hjemstedet som stemplet ham som “Ikke Opplæringsdyktig”.

På Trastad ble han snart lagt merke til av formingslærer Sigvor Riksheim. Hennes pedagogiske tilnærming var preget av Maria Montessoris teorier. Hun la vekt på å legge til rette for at de psykisk utviklingshemmede elevene skulle få sjansen til å utvikle seg på områder der de viste gode evner. Det ville føre dem langt og styrke deres selvtillit og respekt i et samfunn de den gang knapt fikk delta i, mente hun.

Hun var svært stolt av elevene sine. Da de fikk stille ut sine arbeider på svømmehallen i Bodø, oppsøkte hun juryen for Den Nordnorske Kunstutstilling som var samlet i byen. Kajsa Zetterquist var juryens leder og forteller om dette møtet at de nærmest ble beordret om å ta en pause i juryeringen for å se på arbeidene til elevene hennes. Juryen gjorde som hun sa og ble meget imponert over disse arbeidene. Flere verk av Herleik ble tatt med på Nordnorsken. Kajsa Zetterquist tok også initiativ til at Norsk Kulturråd fikk kjøpt inn verk av Herleik. Et knapt tiår etter at han hadde ankommet institusjonen på Trastad med stempel som “ikke Opplæringsdyktig” var Herleik representert med flere verk i Nasjonalgalleriets samling.

Med Per Adde i spissen sørget kunstnere i landsdelen for at Herleik fikk de poeng han trengte for å bli opptatt som fullverdig medlem av NNBK og NBK. Senest for et år siden hadde han separatutstilling i Galleri Norske Grafikere i Oslo. Sist høst var han hovedutstiller ved Nordland Musikkfestuke i Bodø. Han er representert ved de fleste større offentlige samlinger i Norge. Hans verk har deltatt ved kollektivutstillinger over hele landet, flere steder i Europa og i USA.

Herleik Kristiansens er omtalt som “Vår fremste outsider” av kunstanmeldere. Han ble en stor kunstner som for lengst er tatt inn i varmen både av kunstnere, anmeldere og publikum. Fra å være stemplet som ikke utviklingsdyktig, fikk han bred anerkjennelse både som menneske og kunstner. Hans eksempel har bidratt betydelig til å åpne øynene for samfunnets syn på utviklingshemmede. Han blir savnet.

Galleri Norske Grafikere

I Herleiks Grafiske Verden

I HERLEIKS GRAFISKE VERDEN

Torsdag 9 september åpnes utstillingen «I Herleiks Grafiske Verden» i Støperiet Kulturscene i Harstad. Samme dag avdukes installasjonen «Engleflokk» på enden av Havnebygget. Den er basert på et av Kristiansens linosnitt med samme tittel. Dette er et samarbeid mellom NorlandiART og Kunststien i Harstad. Med på laget er også kommune, bank og næringsliv i byen. 

“Ikke opplæringsdyktig” stod det i papirene som 16 år gamle Herleik Alvin Kristiansen hadde med seg da han kom til Nord-Norges Åndssvakehjem på Trastad i Kvæfjord, i 1963. Der fikk han Sigvor Riksheim som lærer. Hun var mer opptatt av muligheter enn av hindringer. I den unge mannen fra Tomma på Helgeland så hun et et kunstnerisk talent. Ti år senere var han medlem av flere organisasjoner for profesjonelle kunstnere og innkjøpt av landets viktigste kunstinstitusjoner. Flere av bildene befinner seg i Nasjonalgalleriets samlinger.

I 2022 fyller kunstneren Herleik Kristiansen 75 år. NorlandiART samarbeider med Galleri Norske Grafikere om separatutstilling som åpner i Oslo i januar.   

NorlandiART-serien

På 1970-tallet laget Herleik Kristiansen en rekke linosnitt med plater på rundt to meters lengde. Disse var for store til å trykkes med tilgjengelige grafikkpresser. I stedet brukte man spiseskjeer og flasker for å overføre sverte fra de største trykkplatene til tekstiler.  

I november 2020 åpnet det seg en mulighet ved Troms Fylkeskultursenter der grafikkveteranen Arnold Johansen har anskaffet presse med kapasitet for de største papirformatene. Åtte av Herleik Kristiansens store linoplater ble da trykket opp i et begrenset opplag av Arnold Johansen, Are Andreassen og Adrian A. Norwich.

Alle de åtte bildene er trykket i fire eksemplarer. NorlandiART ønsker å selge disse seriene komplette. I tillegg er det laget fra et til tre eksemplarer som selges individuelt. For at dette opplaget ikke skal forveksles med tidligere trykk, er de stemplet med NorlandiARTs logo og signert av alle tre grafikere, i tillegg til kunstneren selv.

 Billedkunstner og grafiker Are Andreassen vokste opp i Harstad og oppdaget Herleiks kunst da han selv var i tenårene. Senere jobbet han som pleier ved institusjonen Trastad Gård og avtjente siviltjeneste ved Trastad Senter. Der ble han kjent med Herleik og de andre «Trastad-kunstnerne». 

-       Etter at jeg selv utdannet meg som grafisk kunstner ved Kunstakademiet i Trondheim, har jeg ønsket å se disse bildene trykket under optimale tekniske forhold.  Verken teknikken eller tekstilene gir optimalt grafisk resultat. Sverten suges inn i stoffet. Det blir litt som å skrive med fyllepenn på trekkpapir. Trykket på papir blir kantene like skarpe som på platen de er skåret ut, sier Andreassen. 

9 september stilles disse bildene ut på Støperiet Kulturscene i Harstad. Utstillingen “I Herleiks Grafiske Verden” henger der i kun fire dager.

Kaarbø Eiendom, Magnet Harstad og Rolf Olsen Consulting har sponset dette arrangementet.

ENGLEFLOKK

Fra torsdag 9. september 2021 får Harstad et nytt landemerke. Da avdukes installasjonen “Engleflokk” ved enden av Havnebygget. Installasjonen er basert på linosnittet med samme tittel av Herleik Kristiansen.

Installasjonen er 10 meter lang og 3 meter høy. Den vil henge fra kaikanten og opp, vendt ut mot havet ved enden av kaia der hurtigbåtene legger til.

Det kan bli en himmelsk mottakelse for alle tilreisende. Litt støtte fra Herleiks «Engleflokk» kan komme godt med, også for de som måtte finne på å forlate byen sjøveien. Fotgjengere som vil betrakte bildet må vandre langs kaiene ved Kulturhuset. Den beste utkikksposten finner de ytterst på på moloen. Når mørket senker seg vil englene reflekteres duvende i bølgene sammen med andre fjærprydete skapninger. 

Det nye «Engleflokk» er en type lysskilt som har bestått tester under grove værforhold på installasjoner i Nordsjøen. Altså en langt tøffere test enn hva vinden fra nord og nord-øst kan være i Harstad.  

Kunststien

Installasjonen «Engleflokk» skal inngå i prosjektet «Kunststien» som følger sjøsiden rundt sentrum av Harstad.  Prosjektet er et samarbeid mellom Sør-Troms Museum/Trastad Samlinger, Harstad Kommune/Kunststien og NorlandiART. Sparebank 68 Grader Nord har finansiert produksjonen mens Harstad Kommune dekker monteringskostnadene. JB Reklame har det tekniske ansvaret, mens Pro:Scanmark er ansvarlig for monteringen i samarbeid med IMTAS og Harstad Havn.

Samarbeidspartnere

Installasjonen «Engleflokk» er et samarbeid mellom Harstad Kommune/Kunststien, Sør-Troms Museum/Trastad Samlinger og NorlandiART.

Sparebank 68 Grader Nord og 68Grader Nord Bidraget har finansiert hele produksjonen, mens Harstad Kommune dekker kostnadene for montering. JB Reklame har vært ansvarlig for den tekniske produksjonen mens Pro:Scanmark er ansvarlig for montering i samarbeid med IMTAS og Harstad Havn.

Utstillingen «I Herleiks Grafiske Verden» er et samarbeid med Kaarbøkvarteret, Magnet Harstad, Rolf Olsen Consulting og Paletten. 

Herleik Kristiansen er representert i alle prosjektene via hans verge Tove Julin Pettersen. 

Feirer 70 år med tre utstillinger

Thor Erdahl i Galleri Syn/Lovund

Billedkunstneren Thor Erdahl fyller 70 år den 22 mai. Dagen før åpner han utstilling i Galleri Syn/NorlandiART på Lovund. Dette er den femte utstillingen i samarbeid mellom Galleri Syn, Lovund hotell og NorlandiART. Bildene kan ses og kjøpes på vår galleriside https://www.norlandiart.no/galleri

Jubilanten har vært en av de mest toneangivende billedkunstnerne i Nord-Norge de siste femti årene. Som 70-åring er han mer produktiv enn noen gang. 

Utstillingen på Lovund er den andre av tre separatutstillinger den produktive kunstneren åpner i jubileumsåret. Den første åpnet i Galleri Adde/Zätterquist i Saltdal, i begynnelsen av mai. Den tredje utstillingen kommer i Galleri Espolin i Kabelvåg,  fra 12 juni. 

Maleriutstillingene på Lovund og Saltdal består av bilder som er malt det siste året. I Galleri Espolin stiller han ut bilder fra sin grafiske produksjon gjennom femti år.

Han sier det er Lofoten som er bakteppet for bildene han skaper, men han uttrykker seg i et abstrakt billedspråk. Allikevel kan man ofte kjenne igjen former og landskap som er karakteristisk for regionen.   

Thor Erdahl arbeider i Kabelvåg der han også driver Galleri Lille Kabelvåg sammen med sin kone, tekstilkunstneren Inger Anne Nyaas.  

Thor Erdahl studerte ved Statens Håndverks og Kunstindustriskole (1969-72) og Kunstakademiet (1972-78). Han har deltatt ved en lang rekke separat- og kollektivutstillinger siden debuten ved Den Nordnorsk Kunstutstillingen (Nordnorsken) i 1972 og Høstutstillingen i 1974. Han er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Norsk Kulturråd, Riksgalleriet, Nordnorsk Kunstmuseum mfl og har hatt utsmykkingsoppdrag for en rekke offentlige og private instanser.

Aktuelt

CORONART

Gallerier, konsertsaler, bibliotek, kino og teatre har stengt dørene. Arrangører og kunstnere mister inntekter. Og folk oppdager hvor avhengige vi er av kunst og kultur. Men hva gjør kunstnerne nå, da de ikke har tilgang til fysiske arenaer? Noen finner kreative løsninger for formidling på nett, andre jobber med prosjekter som skal formidles en gang etter at pandemien har sluppet taket. 

NorlandiART vil bruke tiden med karantener og isolasjon til å gi noen korte glimt inn i dagliglivet til kunstnere i vår region. I dag trekker vi noen linjer tilbake til renessansekunstnerne som levde med pest og plager rundt seg på alle kanter. Dog med et visst skråblikk.

Fra Renessansen til Galleri Priveten

Tekst: Karl Emil Rikardsen
Fotos: Are Andreassen

Renessansen hadde så vidt startet da Svartedauden ankom Sicilia med et Genovesisk handelsskip i 1347. Skipsanløpet bidro til at en tredjedel av Europas befolkning omkom. Pesten kom tilbake, gang på gang, gjennom mer enn 300 år. Da Vinci, Michelangelo, Rembrandt og alle andre renessansemestere hadde smitte og død rundt seg i alle sine dager.  Kunsten som ble skapt i denne epoken var preget av død og lidelse, men også av liv og lyst.

Det svenske kulturtidsskriftet Opulens reflekterer over hvordan dagens pandemi kan komme til uttrykk i kunsten. Det gjør de med et skrått blikk mot hamstringen av toalettpapir som jo er et utbredt fenomen i hele den vestlige verden  («Toapapper i konsten» av Mathias Jansson,  3 april 2020).

Vi har så langt ikke sett de store toalettpapir-verker som uttrykk for pandemien. Men forfatteren  trekker frem noen forløpere, eller skal vi si «klarsynte» kunstnere? 

I sin installasjon «Trans Layers» fra 2010, monterte den tyrkiske kunstneren Şakir Gökçebağ doruller på veggen og lot papiret knytte sammen de ulike rullene i et geometrisk mønster.

Om den hadde kommet i dag, mener Jansson at den ville vært et «högriskprojekt»:

«(...) med tanke på att hyllorna med toapapper gapar tomma i affärerna så är nog risken stor att en eller annan rulle ur utställningen skulle försvinna (...)».

Han nevner også den kinesiske kunstneren Wang Lei som strikket en egen kleskolleksjon av toalettpapir, mens den engelske konseptkunstneren Theresa Bruno monterte 15 doruller på veggen, i verket «Social Climber». 

Da jeg leste denne artikkelen, tenkte jeg på Are Andreassens humoristiske stunt under det alternative sideprogrammet «Festspillene på Lavt Nivå», ved Festspillene i Nord-Norge i 2015. Hele arrangementet foregikk mellom 35 cm og 1,5 meter over havflaten, ombord på den tidligere fiskeskøyta Brahma som lå ved kai i festspillbyen. Her hadde Andreassen, etter eget ønske, fått tildelt det trange toalettet som galleri for sine bilder. Utstillingen bestod av en serie linosnitt som var trykket på trelags ungarskprodusert toalettpapir. Det midlertidige galleriet fikk navnet «Galleri Priveten». Her kunne publikum nyte kunst i ro og mak.  Ja, også andre mer eller mindre presserende gjøremål, om de følte for det.

Et av bildene viste en skikkelse påført en pestmaske fra middelalderen. Men det er vel å ta kunstnerens fremtidsvisjoner litt langt, om man tolker det som et varsel om den verden vi ser i dag, fem år etterpå? 

- Utstillingen var en suksess. Jeg solgte en god del tørk, flirer Andreassen og legger til at han har et lite restopplag.
- Det kan komme godt med dersom butikkene blir helt tomme for toalettpapir. Jeg håper imidlertid at de som kjøpte trykkene får tak i nok doruller. Men om nøden skulle være stor, så kan jeg berolige med at trykksverte virker desinfiserende. Det taler vel for at verkene kan gjøre nytten selv på de mest fisefine endepartiene.

Galleri Priveten opphørte da fiskeskøyta Brahma putret videre etter utstillingen. Den eneste smitten som dette skipsanløpet resulterte i, var at galleriet ble gjenåpnet på Fleinvær samme høst. Og der kan kunsten nytes relativt uforstyrret den dag i dag.

Rapport nr 5 kommer fra Espen Tversland som har fått litt mer enn vanlig å styre med den siste tiden. 

- For meg er det helgen som ligner mest på den hverdagen som var. Da er jeg på atelier og arbeider alene, skriver han.

Merkelige dager, mange hatter og disiplin.

Tekst: Espen Tversland
Fotos: Espen Tversland og Todd Thyberg

“ Hverdagen går i loop og vekslingen mellom hjemme lærer, digital kulturskolelærer og lekekompis til ungene i friminuttene skjer hurtig. Jeg må arbeide hardt for å holde på arbeidsdisiplinen i en ny hverdag.  

For meg er det helgen som ligner mest på den hverdagen som var. Da er jeg på atelier og arbeider alene. For en introvert som meg, er det en nødvendighet å være alene. 

Der arbeider jeg med en større videoinstallasjon, kombinerer film, animasjon og greenscreen teknikker. En mengde nye tekniske og digitale løsninger som må læres. 

Prosjektet jeg arbeider med er i fra The Arctic Circle ekspedisjonen på Svalbard oktober 2019. Av materialet fra ekspedisjonen, er videoen Last human desire, det første verket som blir sendt ut i verden. Deltagelse på en liveutstilling 'In 24-Hours' i Skottland.

Jeg er med i programmet bestående av rundt 100 kunstnere fra hele verden den 22.04.2020. Ayshia Taskin er initiativtaker og kurator, imponerende effektivt organisert.

Det ville ikke være det samme som å oppleve verket i et gallerirom, men nye muligheter undersøkes framskjøvet av denne isolasjons tilværelsen må undersøkes og læres av.

I det siste har jeg begynt å arbeide med samarbeidet mellom hand/øye/hjerne/minne på «gammel» måten. Linosnitt og maleri er fine avbrekk fra det digitale, teknikkene lar deg arbeide i en annen hastighet. De gir meg et større rom til refleksjon, tilstedeværelse og poesi. Holdninger som jeg prøver å innføre videoarbeidet.  

Bortsett fra dette sjekkes yr.no etter vårtegn og ny fluefiskestang skal hentes på posten. “

Rapport nummer 4 kommer fra Thor Arne Losnedahl som sitter hjemme i Bodø med litt feber og hodepine. Men ikke mer feber enn at han holder hodet kaldt og sender et par visuelle betraktninger ispedd en kort verbal dose med fremtidsoptimisme.

Flere har sett sola

Tekst og bilder: Thor Arne Losnedahl

• Covid-19 har gitt moder-jord en liten pause.

• Flere har sett sola.

• Hamsterhjulet går på lav fart.

• Det gir tid til å tenke på menneskets framferd og om veien videre skal være med jorda🤔og livet her.

• (kan mennesket være ett virus i universet?)

• Trur vi kan se bort i fra parentesen.

Rapport nr 3 kommer fra filmskaper Karl Emil Rikardsen. Han er også produsent for NorandliART og den som redigerer denne portalen.

Å Leve Langsomt 

Tekst og bilder: Karl Emil Rikardsen 

Det nytter ikke med kikkert om man vil se hva fremtiden bringer. Den hjelper knapt nok på helt vanlige vinterdager med dårlig sikt mellom bygene.

I mer enn 30 år har jeg jobbet fra hjemmekontor. Isolert har jeg aldri vært. Det er filmproduksjon jeg sysler med, ofte langt unna kontoret og sammen med kollegaer fra ulike land.

 For tiden er jeg involvert i flere internasjonale dokumentarprosjekter. Et av dem består av 15 korte filmer som følger barn som bor langs Silkeveien, den gamle handelsruten mellom Asia og Europa. Et annet består av seks lange dokumentarer som følger mennesker som lever i ulike grenseområder i Europa. Et tredje følger en landsby i Chile der et svensk selskap, for noen år siden, dumpet tonnevis av giftig avfall. Nå krever innbyggerne erstatning for alvorlige helseplager. Og så kom Koronaen.

Den største katastrofen er ikke at stengte grenser gjør det krevende å gjennomføre slike filmprosjekter, og at smittefrykt og karantener gjør det vanskelig å filme menneskene som historiene handler om.  Det er en bagatell at filmbransjen, som andre bransjer, sliter på krabbegir i noen måneder. 

Dette er tiden for å leve langsomt.  Da mildværet passerte, prøvde jeg å nyte synet av snøen som smeltet. Minutt for minutt. Spenningskurven var fryktinngytende slakk. Omtrent som Folkehelseinstituttets drømmekurve for koronasmitten.

Men så snudde vinden og slapp ut tonnevis av snø på kryss og tvers, horisontalt  gjennom landskapet. Snøfreseren fikk kjørt seg. Knærne knirket og lumbagoen skrek. 

Vi nærmer oss snørekorden fra 1997, da Tromsøværingene nærmest måtte grave seg ned til flaggstanga på 17 mai. Men nå kan det virke som det har dabbet litt av igjen. Sikkert bra for hjertet, knærne og lumbagoen, men jeg kjenner det gnager i konkurranseinstinktet mitt. Med OL, EM og de fleste kretsmesterskap utsatt på ubestemt tid, hadde det smakt med en rekord. Noe annet å huske fra vinteren 2020, enn den hersens pandemien. 

«Tinesnø» kaller vi det som faller fra himmelen nå. Det er et av favorittordene mine, hundre prosent nordnorsk og vitner om optimisme og ravnsvart humor. Det kommer sikkert mengder av den i år også, med et kjølig budskap om varmere tider. Da kan vi vasse ubekymret rundt i øde landskap, i bare ræva. 

 Jeg tror det er sånn svenskene ser på pandemien: Jo flere som er smittet, jo flere vil man få ut i virksomhet om kort tid. Boris Johnsen i England tenkte det samme, men så begynte folk å dø. Og da står Boris der i bare ræva, midt på vinteren.

Selv fant jeg langsomt ut at jeg skulle lage en «hjemmekino»-side for Kamelfilmen.  Og så fikk jeg tid til å skrive noen ord, og redigere andres tekster for nettsiden til NorlandiART. Det er et slags dugnadsprosjekt, om enn ikke like viktig som det store dugnadsprosjektet vi gjør sammen mot koronaen.  

Man trenger ikke kikkert for å se at det vil komme mange dokumentarfilmer om pandemien.  Akkurat nå har jeg mer lyst å se den om humoren i koronaens tid, enn den om lidelsen. Men det blir nok mest av den siste, er jeg redd for. Og jeg tror vi har godt av å bli konfrontert med noen ubehageligheter, for eksempel om hva som gikk galt, selv om vi kanskje ønsker å glemme. 

«Sosial distansering» er et mye brukt begrep i disse dager. For oss nordlendinger faller det ganske naturlig, og du skal se at det kan bidra til at vi «står han av» også denne gangen. 

Rapport nr 2 er fra Josiah Skeats, en britisk skribent på verdensomspennende sykkeltur. Han endte opp på Fleinvær, og det var helt andre grunner enn manglende sykkelstier som gjorde at han ikke kom seg videre.

En sykkeltur rundt jorda

Tekst og bilder: Josiah Skeats

This mindset recognises that travel isn’t a place or a movement. It is a way of thinking and interacting with my surroundings. The scattered islands of Fleinvær, which rise from the water like a pod of whales, provide the perfect setting to practice this philosophy and write my book about cycling around the world.

The opportunity to stay in Fleinvær was initially for two months, but coronavirus threw all plans into the sea, and left me marooned in paradise. A quiet spring allows me the chance to watch the seasons change, and delve deeper into my reflections. “

Først ut er Are Andreassen som ikke er mer isolert enn vanlig, ute på Fleinvær.

OMSVERMET AV EI LIRYPE

Tekst: Are Andreassen
Fotos: Josiah Skeats.

“ Rypene som vanligvis flokker seg rundt The Arctic Hideway har fløyet for lengst. Nå er det bare ei igjen sammen med en tibetansk gjeterhund som later som den driver fuglejakt, to gråstengte nordlendinger og en ung englender. Sånn sett er det ikke så veldig unormalt her ute på holmen vest i havet. Men mediene holder meg oppdatert og på allerten med Koronanyheter fra verden rundt. Nesten ikke til å fatte i disse omgivelsene. Jeg prøver å leve så normalt som mulig.

Det er jo et privilegium å kunne være på ei øy ute i Vestfjorden, ha et atelier med materialer som genererer kunstnerisk aktivitet. Forunderlig å arbeide med prosjekter som kanskje aldri kan realiseres? Eller først i ei ukjent fremtid?

Tenker på alle helsearbeiderne som gjør seg klare og skal i fronten, og alle de menneskelige og samfunnsmessige dramaene som utspiller seg. I et slikt perspektiv er det noen ganger vanskelig å holde fokus.

Utenfor uler Nordvesten, viser styrken og striper havet i kastan, mens øyas einaste fastboende bikkje, løper etter øyas mest ensomme hvite rype.”